LUFT OG LENGSEL– Poesi 14/14 - Del8 *Sigve Lauvaas

E.Munch-Ill.

37.

MÅNE

Det er virkelig fullmåne

Over fjelltoppen.

Snøen ligger blank og fin.

En uteligger søker lykken

I en gammel låve.

Jeg ser alt fra blokken min,

Og har det godt -

Med Edvart Munch og måne.

Spor i snøen dekkes fort

Av nye spor, og snø i vind

Som seiler over bygda.

Rommet mitt har kvalitet,

Så månen får nok slippe inn.

Jeg elsker himmellyset ditt,

Og ekte snø som flyr i ring

Og vekker meg or dvale.

LYKKELIG

Jeg er lykkelig, og springer ut

Som lauv i li, som knopper små,

Og legger meg i graset.

Jeg dikter meg et eventyr,

Og våkner av et kyss.

Se, barnet mitt har kommet hjem,

Og jeg har glemt å kjøpe inn

Det vanlige.

Men likevel er gleden stor.

Nå kan vi le, og gråte litt

For alt som skjer på denne jord.

Så kan vi spise det vi har,

Og glemme alt som tynger.

For lykken kommer, lykken går,

Og alt er eventyr.

Det vanlige.

38. 

NÅ

Nå lever vi.

I dette sekund er månen min,

Og solen din.

Vi velger det vi vil ha.

Vår bedre halvdel velger vi,

Og huset har vi sammen,

Så lenge det varer.

Nå spiser vi, og legger oss.

Og noen går alltid forbi.

Nå lever vi, og jobber litt,

Som tidsfordriv.

Og alle vil ha mat.

TAL

Nå taler mitt hjerte.

Vær stille, min venn.
Mitt hjerte har noe å si.

I praksis er hjertet mitt

Alltid våken, presis.

Det oppmuntrer meg til å leve

I frihet, i glede,

Med intelligens og oppmerksomhet.

Mitt hjerte taler inderlig

Om mor sin rolle,

Om far sin vei til paradis.

Og begge mediterer ordet

Som vokser.

Snart blir mitt hjerte fylt av fred

Og hellige drømmer.

JEG

Jeg er ikke den du tror jeg er.

Ved siden av meg er min halvbror.

Tilgi at jeg besøker deg. Jeg taler ømhet

Til alle. Jeg har vært her før.

Jeg har vært i katakombene

Og lest navnet: Jeg er.

39.

REGN

Det drypper gull fra taket,

Det regner gull.

Det er april, og våren kommer tilbake.

Livet regner fra himmelen.

Det kommer gull i hagen.

Luften drypper i gull,

Og jeg kan ikke våkne.

Folkemusikken er i gang.

Trærne svaier.

Det blåser fra nordvest.

Kroppen føler glede, fred.

Lyset minner om barndommens rike.

Det regner gull på marken,

Og trærne drypper av gull,

Men jeg kan ikke våkne.

KOM

Kom vind, kom regn.

Natten kommer i gaten vår.

Regnet våkner hunden.

Jeg snur ryggen til, og sover.

Jeg kryper sammen.

Kom til mitt hus, kom med tårer

Og vask meg, rens mitt hjerte.

Kom sol, kom måne.

La gullet favne kroppen.

Kom, og gi meg seier, musikk

Som skaper en ny verden, tonen

Som pløyer ny mark.

Kom korn, kom vann og lys.

Lek mine sår, plei de gamle.

Kom til mitt tempel, se meg

Før stormen jager landet

Og knuser fjellet.

Kom til mitt hjerte, og lær meg

Å elske ditt navn.

40. 

NAVNET

Hvor skal vi gå

Når tiden renner ut?

Hvor er min tilflukt i rommet?

Hvor finnes nåde

Når verdenshjørnene knekker,

Og stolpene i mitt hus

Jevnes med jorden?

Hvor er navnet som helbreder

Og gjenskaper,

Forvandler og gjør levende?

Hvor er ånden som åpner dører

Og bøyer havet

Så stormen tier

Og angst blir til gledesrop?

Hvor er jeg når dragsuget kommer

Og tvinger byer til aske,

Og fjellet brenner?

Hvor er tiden når elementene roper

Og støvet virvler i luften?

Hvor er katedralen,

Der bøkene blir gjemt

Og englene synger navnet?

DØREN

Tiden stenger døren snart,

Og ingen kommer inn og ut.

Den siste dom er skrevet ned,

Og brød og vin er delt 

I tusen ganger tusen fold,

Til alle folk på jord.

Hans navn er kjærlighet.

Og døren heter tidens tann:

En silkeport, en evighet

Med lys og levende vann.

41. 

NOVEMBER

Du kom en kald novembernatt.

I dag er det bikkjekaldt.

Jeg salver ditt hode med olje,

Og gir deg alt.

Gå ut med det hellige ordet,

Forkynn navnet for alle folk.

Se åkeren er moden til høsten.

Tal kjærlighet, og trøst de svake,

Og varm deg i bitterheten.

Du kom som en liten konge,

Nå er du min bror og venn.

Se skyene mørkner mot havet.

Det er tid for å vende hjem.

MORGEN

Hver morgen rusler jeg i tunet

Og ser elven gli

Som en nypløyd båt i sjøen.

Jeg ser fuglene høyt i luften.

De får mat i en skål.

Hver morgen henter jeg avisen.

Den forteller om løst og fast.

En radiostemme synger.

Så er det radioandakt.

Hver morgen skriver jeg brevet,

Noen ord om livet mitt.

Jeg spiser en skive og lytter

Til fuglenes glade musikk.

Så tar jeg staven i hånden

Og vandrer en bytur med lapp.

Jeg møter mine faste venner

Og handler brød til min dyre skatt.

Så sitter vi to alene.

Vi bor på et gamlehjem.

Jeg leser i skriften og sover.

Jeg drømmer om himmelen.

Trapper til Himmelen-Ill.

LUFT OG LENGSEL– Poesi 14/14 - Del7 *Sigve Lauvaas

E.Munch-Ill

33.

NAVN

Når det navnløse får navn

Og skikkelsen er den ene,

Et vesen fra oven,

En røst som roper fra pol til pol,

Må vi bøye kne.

Far ikke vill, sier den ene.

La kjærligheten slå rot.

Oppfyll løftene og vent

Til navnet blir åpenbart,

Så alle kan se.

KART

Navnet er vårt kart under solen.

Navnet har et ansikt, et bilde.

Hvert menneske vitner om navnet,

Uten alle vet det.

Hver tomme jord vitner

Om skapelsen.

Ordet peker veien.

Ordet er kart over land og byer.

Ordet veier og måler menneskene,

Og ser våre hjerter.

Uten ordet har vi ingen kraft,

Uten ordet er vi uten ansikt,

Og må skjule oss.

KIRKEN

Hvor er kirken, korset, graven?

Hvor er den levende, den førstefødte?

Hvor er barnet i krybben

Og englene?

Hvor er sangen, stjernehæren,

Fredsfyrsten?

Kirken har mange rom.

Den lever og dør, den åpner og lukker.

Kirken er en paraply

For alle som fryser og trenger nåde.

34.

VEIEN

Verdens ende er et sted.

Jeg finner nok frem.

Døden lyser i horisonten.

Det skremmer oss.

Vi går i lange lysløyper

Til en åpen port.

Døden kommer imot oss.

Og vi er flyktninger

Som vender hjem.

VENNER

Venner er små blomster på veien,

Lys og trær.

Vi snakker sammen om alt

Og bekjenner syndene.

Mellom venner er hvilesteiner,

Bekjentskaper, statuer.

Vi går videre, og lager spor

Som andre kan følge.

Venner er en viktig del av livet,

De er som søsken, som øyner

Som følger oss på veien,

Og gir trøst når vi trenger det.

GAMLE

Naturligvis er vi ikke gamle.

Sommeren er litt bakpå,

De døde snakker for seg selv.

Vi snakker for evigheten.

Naturligvis har vi ord som passer inn.

Ordene former oss, gir avtrykk,

Hjelper oss til å se.

Gamle kan se langt, uten briller.

Et hjerte er en hel verden.

Ingen kan skjule seg, uten den ene

Som bor i alt.

De gamle kjenner veien.

35.

FREMMEDE

Vi var fremmede og alene,

Misforstått av alle.

Vi ville godt, men ble dømt skyldige.

Vi var blitt forbrytere mot menneskeheten

Enda vi bare ville kjærlighet.

Øvrigheten tålte ikke ordet,

Tålte ikke korset,

Hadde ingen sans for helbredelse,

Var kalde i omgang med flyktninger

Og vanæret det hellige.

Navnet ble forbudt, den ene

Måtte fjernes fra landet.

De rykket ut med politi og sporhunder.

Alle fremmede skulle bort.

Jeg gav mitt liv for kjærligheten.

SKRIFT

Vi har funnet en potteskår

Og vi har tydet skriften.

Her har bodd folk før.

Vi er ikke de første som skriver.

Vi gjenspeiler skaperen,

Vi er et tegn i landskapet, et ansikt

Som tømmes i luft og vann.

Vi er maktesløse overfor været.

Men, vi er steiner i et stort byggverk.

Vi er drivtømmer til Noas ark

Og triumferer i lyset.

Skriften maler navnet på veggen.

Vi vet på hvem vi tror.

Vi gjenspeiler de hellige fra Sion

Og stormer mot målet.

36. 

VIND

Stjernene blinker,

Vinden sukker,

Urtehagen venter på sol.

Ensomheten er til å kjenne.

Veien er kald og hard.

Dønninger høres

Båten glir inn til en trygg havn.

Vinden løfter skyene.

De seiler over himmelen.

Ensomme mennesker roper

I det gråblå fjellet.

Hvor er forklarelsens berg?

Hvor kan vi gå med alt som tynger?

Natten er en pansret vogn.

Vinden fløyter i natten,

Og fyrtårnet blinker.

Havet velter mot land.

Den ensomme fuglen er fløyet.

Tause smil er igjen.

Noen mumler i urtehagen:

Snart er det vår.

PUST

Vi puster, ånder, drømmer.

Vi snakker og ler.

Vi puster ordet, og fanger språket

I et åndedrett.

Vi lever, bøyer oss etter solen, strekker oss

Som en svibel, og flyter i vinden.

Vi puster og flyter over alt

Til det evige rom, til vårt eget åndedrett.

Vi puster bilder og lys, navn og minner.

Vi favner veven i landskapet,

Det hellige måltid,

Til vi må bæres bort.

 

E.Munch-Ill.

LUFT OG LENGSEL– Poesi 14/14 - Del6 *Sigve Lauvaas

K.Herredsvela-Ill.

27.

LYTT

Jeg har hørt stjerner spille.

Lytt til vinden

Og alt du rører ved.

Lytt til tiden som drønner

Og skaper ekko i fjellet.

Hør rullestein mot havet,

Skarpe flak av eggen stuper.

Lytt til mastene som synger.

Stemmen bølger i lengsel.

Noen gråter.

Hvem flytter jorden?

Hvem river i sjelen?

Endeløse vogner driver frem,

Som et signal –

At tusen år er en dag.

Jeg har hørt skriket fra fossen

Og de hellige sin bønn.

Alt formes i tidens smelteovn

Og blir til åker, og hjerter.

Lytt til dansen og lær

Å elske deg selv.

VEIEN

Vi favner i ømhet

Og går lett på jorden.

Vi bøyes, og formes

Av vær og vind.

Vi tvinges fra fødsel

Å gå denne veien.

Vi lærer å skape.

Vi meisler og sliper.

Forventningen peker

Mot målet, et hjerte.

Vi elsker den ene.

Og søker kronen.

28. 

GJENNOM ALT

Gjennom meg går natt og dag.

Tiden maler sitt navn på jorden.

Tiden marsjerer som sekund, minutt,

Rett over veien, over alt.

Grenser blir sprengt.

Tiden stormer i fjellet, i byen.

Vi går over store isbreer, i ørken

Og løper på brennende sand. -

Der fremme lyser en stjerne.

Gjennom alt er tiden, vår bror,

Som holder oss fast.

DAGEN

Dagen uroer meg,

Tiden skremmer mine føtter.

Jeg søker trygghet, glede

I små sekunder, i rom av kjærlighet.

Jeg lengter bort

Til en annen tid, til sangeren

Over alle fjell, til hvite åkerlapper i det fjerne.

Jeg går inn i dagen, og ut av dagen.

Jeg lengter hjem til Tyttebærskogen

Og norsk natur.

Dagen roper og skriker

I andre enden, på andre siden.

Jeg glemmer meg bort.

Verden er et skip på havet.

Her er høye bølger og mange skjær.

Iskanten smelter, isbreen kalver

Og dagen ser inn i rommet

Med falkeblikk, og sier ifra.

Men vi kan ikke gjøre noe.

Vi skjelver.

Vår hånd er kald og vissen.

Vårt hjerte blør.

29. 

KRAFT

Det er kraft i luften.

Vi puster denne kraften i oss.

Hele kroppen blir fullt av kraft.

Tiden må være koblet til

For at vi skal leve.

Kraften følger oss over alt.

Vår stemme jubler. Vi kjenner kraften,

Og ser skyene drive. Vinden uler.

Kraften er i rommet

Og bøyer oss som trær.

Barnet roper etter kraft,

Og får sin dose hver dag, så lenge

Klokkene slår, så lenge bekken sildrer.

Himmelens kraft blir sådd over oss

Som en pust fra det høye.

Kraften åpner dører, sprenger grenser,

Og setter fanger fri.

KOM

Kom, jeg lengter

Å se tuntreet, skogen, fjellet.

Kom til mitt landsted, til borgen

Med utsikt til hele verden.

Kom til sangeren, maleren,

Kunstneren i dalen.

Her renner skyene rolig

Mot åpen sjø.

Kom med ditt sårbare hjerte,

Og finn roen.

Legg hendene sammen

Som barnet i krybben.

En engel kommer

Og hvisker ditt navn.

Du er velsignet, opphøyet

Du er en stjerne, en veiviser

For alle folk.

30.

LUFT

Vi lærer av de døde.

Vi lærer av flom og jordskjelv.

Vi ser etter svarte skyer

Og vet at snart kommer tordenværet.

Luften er fylt av bølger,

Luften er et uendelig hav.

Her lever vi, og renner på kjelke,

Flyr over åker og byer,

Danser og ler.

Luften fanger oss.

Vi følger gamle kart og stier

Til huset vårt, til bygden

Som kaller og drar.

Vi klatrer i luft, og skjønner

At her hører vi hjemme.

Og vi seiler i barndommens rike

Og finner spor etter far og mor.

SÅMANN

Du som skal bli en såmann.

Kan du se forvandlingen?

Det går mot høst,

Og snøen ligger alt i fjellet.

Du som samler på minner.

Så ord til den store verden.

Noen korn må vel vokse?

Våren kommer snart.

Du som elsker din neste.

Vær ikke sen om å si det.

Ord er ikke nok.

Vis omsorg med åpne hender.

  

31. 

SOL

Solen bøyer av.

Jeg kan gjenkjenne meg selv

I speilet, på stien.

Rugåkeren blomstrer,

Georginene åpner sine munner

Og solen skråner mot elven.

Du ser på meg, og jeg er åpen

Og gjenkjenner stemmen.

Høstsolen blekner.

Jeg ser solen bøyer av,

Og elven bøyer i sving på sving

Nedover markene,

Mot en skinnende kveld

I Karasjok.

ORD

Når det er tungt å puste,

Når ordene blir tunge,

Når det er vanskelig å få sagt

Alt du gjerne ville,

Da er det godt å hvile ut,

Eller gå en tur.

Ord kan være tunge som steiner

Og rase nedover oss

Som fjell og skog.

Ordene vokser og bæres bort

Av troll og vind, og små mennesker

Som søker fotfeste.

Ordene er fargerike mursteiner

Som bygger livet, som skaper alt.

Huset blir forvandlet,

Epletrærne bugner mot høst,

Og åkrene pløyes på ny.

Sorgens tid er forbi,

Og vi hilser alle på veien

Med myke kyss.

Ordene forvandler oss

Til brød og vin.

32. 

LYSET

Lyset styrer livet.

Mørket er en gammel slave.

Jeg kommer løpende på veien

Og skal være med.

Solen våkner oss, pleier oss

Fra morgen til kveld,

Og føder oss en ny dag

Som favner alle.

Solen berører jorden med sin finger

Og vekker frø og blomster til liv.

Vårt lille hus stråler

I skyggen av solen.

Menneskene er som greiner og lauv

I solvarmen, og hilser med navn

Slekt etter slekt

I millioner av år,

Til de gamle kirkene blir forvandlet,

Og ordet blir lest og hørt.

REISER

Jeg reiser i gjøken sin måned

Og kommer over fjellet med snøen.

Jeg går på ski, som Nansen,

Og øver meg i vinterføre

Med ulldress og skinn.

Jeg reiser som en ånd i luften

Og speider i øst og vest.

Jeg flyr på grønne greiner i skogen

Og hviler ved en furulegg.

Jeg kommer som vinterfugler

Og ser etter fuglemat.

Jeg pløyer i luften, og hilser

Min konge er nattergal.

K.Herredsvela-Ill.

LUFT OG LENGSEL– Poesi 14/14 - Del5 *Sigve Lauvaas

K.Herredsvela-Ill.

21.

VEIEN

Jeg følger deg på veien,

Og hører den dype tonen i stemmen din.

Jeg følger deg over hele verden,

For du er hjertevennen min.

Jeg følger deg i mørket,

Og når dagen banker på.

Jeg hører deg i rommet, i skyggen av en fløyte.

Du gir meg dans på roser,

Og gull i hagen min.

Jeg følger deg på veien,

Og æres av din sang.

Du er et muntert opptrinn, lys, en himmelbro.

Du gir meg trøst og styrke

Du gir meg håp og tro.

ORDENE

Jeg legger vekt på ordene,

Veier og måler.

Kjærligheten ligger høyt,

Og lyset skinner i våre hjerter.

Ordene har en himmelsone,

Og et landskap med mennesker og dyr.

Ordene gir perspektiv og en åpen dør

For barnet og luften.

Vi fødes til ordene, og svøpes i ord

Til hjertet skygger for solen.

Og vi er fruktsommelige til ordene tier,

Og vi er alene igjen,

Renset for språket som tynger.

22. 

LENGSEL

Jeg har ingen dagligstue,

Men får lys fra oven.

Tiden fører sine restriksjoner,

Men jeg får alltid puste fritt,

Og kjenner meg forløst fra verden.

Jeg lengter, nesten ustanselig -

Å se lyset en hel dag, kjenne varmen

Som griper den hellige

Som får bo i Herrens hus.

Jeg går fra rom til rom og omfavner,

Men overveldes av bølger fra havet.

Jeg er på dypt farvann

Og båten kan gå under i mørket.

Jeg har ingen lugar, men seiler

For egen maskin mot det fremmede.

Jeg vil finne Kap det gode håp

Og ankre ved kjærlighetens port,

Forvandlet og løst fra verden.

MALERI

Du er fargerik,

Striper på klærne, forkledd

Som en rik baron.

Du er en himmelfugl,

En elskelig svane.

Jeg følger deg på høsthimmelen,

Under regnbuen.

Du stråler i fjellet og på marken.

Du gyller jorden med sang.

Du er min bror,

Min fargerike onkel fra Amerika

Som kom tilbake,

En legende i slekten, en fugl

Med nebb og vinger.

Du flyr til oss, til midnattsmesse

I Peterskirken.
Jeg lyser fred over ditt minne.

23. 

LUFTEN

Luften er for alle.

De rike og forlatte puster.

Den samme jord skal skjule oss.

En dag er plassen tom.

Broene skjelver, portene åpnes.

Den første morgengry

Er markene hvite.

Det blåser prestekrage og krokus

Over jorden i dag,

Og kornet spirer.

De forlatte fjell

Og de forlatte hus langs fjorden

Skal våkne snart.

Jeg går i land, og puster dypt.

Her er visst ingen igjen?

Jeg lengter å se min slekt

Ved morgengry på Lyktetangen.

BILDER

Jeg forvandles i språket,

I bilder fra kilden,

I strømmen av lys

Som metter mitt hjerte

Og stryker mitt kinn.

Jeg forvandles med lukkede øyner,

I luften som kommer, i ånden

Som roper i sjelen min.

Jeg forvandles i lengsel,

Og løfter min kappe.

Jeg fylles av glede og kjærlighet.

Språket gir næring.

Den siste porten roper der ute

I sol og vind.

  

24. 

FAMLER

Jeg famler i livet,

Famler etter en åpen dør,

Ser etter mennesker,

Ser etter noen å snakke med.

Jeg skriver i støvet,

Jeg rører ved jorden.

Jeg skjønner at tiden er nå.

Jeg famler i mørket

Og roper navnet.

Jeg ser ingen stjerner.

Jeg famler uten kart og kompass.

LYS

Jeg mediterer ordet.

Hva er lys? Hva er kraft?

Hvem skaper oppdrift?

Jeg kjenner ånden tale.

Nåden er stor.

Jeg er som et fnugg i sivet,

Et frø i åkeren din

Lyset kommer og går.

Likevel er lyset evig.

Jeg må bøye meg.

Se, alt er underlagt Gud.

TYDELIG

Vi kan være tydelige,

Snakke tydelig.

Være ekte i livet.

Vi kan åpne dører for hverandre,

Bære hverandre på skuldrene,

Opp alle trappene.

Vi kan se vår neste, løfte den svake,

Sette mot i forfulgte,

Og stille oss bak ordet

Som lyser vår fot.

25.

REISER

Jeg reiser ikke lenger.

Jeg bor i dette huset

Og puster trofast natt og dag.

Om stjernelampen lyser

Og jeg har sovnet i min seng,

Så vet jeg nok at solen

Skal løfte meg igjen.

Jeg reiser stilt i drømmer.

I flyet går jeg med.

Jeg reiser til min tante

Med alt jeg har, med fred.

NATT

Ut av fjellet går natten,

Ut av livet går elven

Som renner i månelyset

Og fryser til is.

Natten er delt mellom sør og nord,

Øst og vest.

Men stjernene lyser for alle

Og gir håp og trøst.

Kjærligheten skal vinne.

I lyset åpner vi oss

For ordet, for veien som fører frem

Til de evige strender.

ROM

Det gamle rommet

Skal bli nytt.

Jeg legger nye matter på gulvet,

Og maler veggen.

Jeg brer ut mine vinger

Og hviler i løvverket.

Jeg ser ut av vinduet et stort lys.

Månen ler, solen synger.

Rommet åpner døren

For en hemmelig venn.

26. 

NATT

De unge kvinner i stjernevalsen,

De våker hele den lange natten.

I sommernatten med vind og tårer,

Er festen over i gatepuben.

De hører fottrinn igjennom natten,

Gamle viser og høye stemmer.

Og natten svinner i gamle kroker,

Og månen stråler i dype netter.

Og lyset blinker i unge fottrinn,

Og unge kvinner får myke munner.

De teller veier med gatelykter,

De teller netter med tette hus.

Her ligger drankere tungt i parken,

Og noen snegler seg frem til lys.

I natten drømmer de unge kvinner

Med åpent vindu og himmelfred.

De tørster ikke, som noen trodde.

De er beskyttet av kjærlighet.

TIDEN

Tiden er ute, folk er i farten.

Han skaper, hun skaper,

Og kvelden er dyr.

Det koster å leve, og rommet er hellig.

Stillheten gjemmer både tid og rom,

Og levende lys.

MYSTERIET

Ord og musikk toner i verden.
Språk i gitter, skygger av sol.

Mysteriet favner unge og gamle.

Vi lever i omsorg, og dyrker vår jord.

Vi dyrker navnet, det levende ord.

K.Herredsvela-Ill.